På norske arbeidsplasser innføres det nå en rekke sikkerhets- og beredskapstiltak som tidligere var forbeholdt forsvar, politi og etterretning. Bakgrunnssjekk, overvåking, sårbarhetssamtaler og vurdering av «sikkerhetsmessig skikkethet» blir stadig mer utbredt.
Spørsmålet er om tiltakene står i forhold til risikoen og tjener formålet – og hva de gjør med tillitsbaserte relasjoner i arbeidslivet.
– Vi ser en gradvis endring i hvordan det tenkes i arbeidslivet og hvordan det snakkes om arbeidstakere, sier Tereza Østbø Kuldova.
Hun er sosialantropolog og forfatter av flere bøker, og jobber blant annet med temaer knyttet til algoritmisk styring, overvåking, korrupsjon og kriminalitet, og kunstig intelligens innen politi, velferdsstat og arbeidslivet.
Østbø Kuldova leder forskningsgruppen «Arbeid, demokrati og styring» på Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i Oslo.
AFI-forskeren er prosjektleder for Insider: National Security through Private Sector Regulation? Critical Evaluation of Insider Threat Programs and Security Compliance in Current Geopolitical and Regulatory Context.
Prosjektet, finansiert av det norske forsvarsdepartementet, skal kartlegge og analysere de grunnleggende spenningene mellom nasjonale sikkerhetsinteresser og privat sektors profittmotiv.
Flere forskningsprosjekter på AFI
Østbø Kuldova og kollegaer avslutter for tiden prosjektet «DigiWork: Det digitale prismet og det nordiske bedriftsdemokratiet under press». Prosjektet undersøker effekter av digital omstilling av arbeidet på den norske modellen for demokrati på arbeidsplasser og i trepartssamarbeidet. I desember kommer det bok basert på funn i prosjektet.
Og i april i år var det oppstart på et nytt forskningsprosjekt, ledet av AFI-forsker Cathrine Egeland. Forskerne skal se på hvordan ulike sikkerhetstiltak som innføres i universitets- og høgskolesektoren påvirker forskere og forskningsinstitusjoner.
Østbø Kuldova peker på to hendelser som har endret premissene for sikkerhets- og beredskapsarbeid i arbeidslivet: pandemien og den sikkerhetspolitiske situasjonen etter Russlands invasjon av Ukraina.
– Pandemien førte til en normalisering av teknologier som samler inn store mengder data. Digitale kontroll- og rapporteringsverktøy ble innført raskt, ofte uten den vanlige prosessen for medbestemmelse. Det var krise. Nye verktøy ble akseptert. Krisen gjorde det vanskelig å argumentere mot dem. Mange av disse verktøyene ble værende, sier hun.
Krigen i Ukraina og et mer uforutsigbart sikkerhetspolitisk klima har forsterket trenden. Trusselvurderinger fra myndighetene omtaler spionasje, sabotasje, påvirkning, desinformasjon og lekkasjer som reelle trusler. Det er legitimt, mener Østbø Kuldova, å skjerpe sikkerheten i kritiske funksjoner.
– Problemet oppstår når tiltakene brer om seg i arbeidslivet, uten at man vurderer om trusselen faktisk gjelder den konkrete virksomheten. Vi ser at det som skjedde under pandemien også skjer nå:
Under krise og krig trumfer sikkerhet alt. Det innføres sikkerhetstiltak «fordi vi må, for det er krise». For ansatte og tillitsvalgte er det vanskelig å argumentere mot og utfordre, sier Østbø Kuldova.
Fra ressurs til potensiell trussel
Tidligere var sikkerhetsklarering og strenge sikkerhetsregimer forbeholdt særskilte stillinger og arbeidsplasser – i Forsvaret, politiet eller PST og andre virksomheter underlagt Sikkerhetsloven.
Nå ser forskerne at stadig flere virksomheter, uten at de er underlagt Sikkerhetsloven, i offentlig og i privat sektor, henter inspirasjon fra dette når de skal innføre potensielt svært inngripende sikkerhetstiltak, lage egne trusselvurderinger og beredskapsplaner eller utføre bakgrunnssjekk av søkere til stillinger.
Østbø Kuldova forteller at dette arbeidet ofte gjøres av konsulentselskaper, ofte med ansatte som har bakgrunn fra Forsvaret, Politiet og offentlige sikkerhetsetater. De tar med seg en «beste praksis» som ikke nødvendigvis passer inn i arbeidslivet generelt, mener hun.
– I nasjonal sikkerhet kan slike vurderinger være legitime, men når vi overfører dem til hele arbeidslivet, kan forebygging fort bli til kontroll. Det som er legitimt i Etterretningstjenesten er ikke nødvendigvis riktig i for eksempel en dagligvarebutikk, påpeker Østbø Kuldova.
Forskeren peker også på at der man tidligere først og fremst så arbeidstakeren som en ressurs, får vi nå et språk og et tankesett som plasserer den ansatte i risikokategorien.
I stedet for å bygge på tillit, legger systemene opp til å identifisere sårbarheter – som skilsmisse, økonomiske problemer eller alkoholbruk – og vurdere om dette gjør en person til en mulig «innsidetrussel» eller om vedkommende er «sikkerhetsmessig skikket».
– Men «trussel» mot hva? Hva ligger i å være «sikkerhetsmessig skikket» eller i ledelsens «håndtering av sårbarheter» for de som ikke er underlagt Sikkerhetsloven, spør forskeren.
Ytringsfrihet og personvern under press
De ser også en endring i måten arbeidsgivere rekrutterer på. Der vi tidligere sendte inn en søknad og en CV, muligens med noen vitnemål, attester og referanser, er det nå i tillegg mer og mer vanlig at bakgrunnssjekken blant annet inkluderer sjekk av sosiale medier og «negativ medieomtale».
Dette kan inkludere alt fra politisk engasjement eller aktivisme til festbilder fra ungdomstiden som en arbeidsgiver kan oppfatte som problematisk.
– Hva innebærer egentlig en slik bakgrunnssjekk? Betyr det at du ikke lenger kan utføre jobben som profesjonell med integritet – og samtidig mene noe annet som privatperson? Vi har blandet sammen rollene.
Skillet mellom deg som ansatt og som privatperson er i ferd med viskes helt bort. Det du sier eller mener i privatlivet kan du risikere at blir brukt mot deg i jobbsammenheng, sier Østbø Kuldova. Hun stiller spørsmål ved om dette er veien vi mener det tradisjonelt så tillitsbaserte arbeidslivet skal gå.
Østbø Kuldova problematiserer også samtykkeprinsippet:
– Formelt sett gir du samtykke til bakgrunnssjekk. Men i realiteten har du ikke noe valg. Det finnes knapt jobber som ikke krever det.
Beredskap og sikkerhet – to logikker i spenning
Forskeren skiller mellom beredskapstenkning og trusseldrevet risikostyring. Førstnevnte handler om øvelse, samarbeid og informasjonsdeling for å stå bedre rustet i krise. Sistnevnte setter søkelys på å håndtere eller eliminere potensielle trusler, ofte gjennom kontroll og hemmelighold.
Hun mener vi ofte tror disse to logikkene er harmoniske, men i praksis står de i spenning.
– Beredskap handler om å øve, dele informasjon og bygge kompetanse for å fungere i krise. Sikkerhetslogikken handler om å kontrollere, begrense og minimere risiko for at ansatte skal kunne skade virksomheten. I beredskap er ansatte en ressurs. I sikkerhetslogikken er de en potensiell trussel.
Partssamarbeid på sidelinjen
Et sentralt spørsmål er hvorvidt partssamarbeid og medbestemmelse ivaretas når nye sikkerhetsrutiner og teknologier innføres. Østbø Kuldova mener at tillitsvalgte ofte bare blir informert, ikke involvert. Mange av planene og veilederne som brukes, er hentet fra maler uten tilpasning til norsk arbeidsliv – og uten omtale av partssamarbeid.
– Når «sikkerhet trumfer alt», er det høy terskel for å stille spørsmål. Men vi trenger en debatt om hva som er et fornuftig sikkerhetsnivå, og om tiltakene faktisk passer den enkelte virksomhet, mener Østbø Kuldova.
Forskeren mener fagbevegelsen og tillitsvalgte må ta større plass og være en mer aktiv stemme i disse diskusjonene, både for å verne om tilliten i arbeidslivet og for å sikre at tiltakene ikke motvirker sitt eget formål.
– Det er viktig å ikke være redd for å stille spørsmål ved sikkerhetstiltak, ikke minst for å faktisk se til at de tjener vår reelle sikkerhet og ikke uthuler demokrati, rettssikkerhet og ytringsfrihet.
Man må finne noen mer positive tilnærminger til sikkerhet som både tar truslene seriøst, men ikke undergraver det vi søker å beskytte, som er nettopp demokrati, tillit, ytringsfrihet – også på arbeidsplassen, sier Østbø Kuldova.
Hun advarer mot at en nullvisjon for sikkerhetsrisiko kan føre til tiltak som samlet sett undergraver både reell sikkerhet og den tillitsbaserte kulturen i arbeidslivet.
– Hvert enkelt tiltak kan virke fornuftig isolert sett. Men satt sammen kan de bli uforholdsmessige og i verste fall skadelige, sier hun.
Det handler om hvordan vi ser på mennesker – som ressurs eller risiko?
– Skal vi møte fremtidens sikkerhetsutfordringer ved å se på arbeidstakeren som en risiko som må kontrolleres? Eller som en ressurs vi må investere i og involvere? ? I tråd med den norske modellen burde fagbevegelsen og tillitsvalgte, innta en viktig balanserende rolle her, i tråd med den norske modellen, nettopp for å sikkerhetens skyld og for å verne oss mot uintenderte konsekvenser.
