Rapporten «Nordic Economic Policy Review 2026: Advancing Policy Through Randomised Experiments» går i dybden på hva som faktisk kreves for å gjennomføre denne typen storskalaforsøk, fra praktiske designvalg til politiske og etiske avveininger.
Read this article in English on Nordic Labour Journal
Lanseringen fant sted i Oslo 6. mai, arrangert av Nordregio på vegne av Nordisk ministerråd og i samarbeid med Finansdepartementet i Norge.
Forskere og beslutningstakere delte erfaringer fra nordiske eksperimenter og reflekterte over hva slike studier kan – og ikke kan – si om fremtidig økonomisk politikk.
Arrangementet ble åpnet av Sigrun Aasland, Forsknings- og høyere utdanningsminister i Norge.
– Politikk handler om mennesker.
God politikkutforming må ta høyde for kompleksiteten i menneskelig atferd og valgene vi tar, understreker hun. Samtidig skjer ikke slike valg i kontrollerte omgivelser.
– Vi lever ikke i laboratorier, og vi kan heller ikke teste politikk i laboratorier på samme måte.
Det er nettopp derfor randomiserte eksperimenter er interessante, mener hun, fordi de gjør det mulig å studere hvordan tiltak faktisk virker i samfunnet og det kan gi bedre beslutningsgrunnlag. Samtidig minner hun om at slike forsøk innebærer både juridiske og etiske dilemmaer.
Generalsekretær Karen Ellemann i Nordisk ministerråd var også tilstede på lanseringen.
Hun mener temaet for rapporten som både aktuelt og svært viktig.
– Randomiserte eksperimenter gir oss mulighet til å teste politikk i praksis, før tiltak eventuelt rulles ut i stor skala.
– De hjelper oss å skille mellom det vi tror fungerer, og det som faktisk gjør det. Gevinsten av å treffe riktig med politikken fra starten av er stor – ikke bare økonomisk, men også sosialt.
Nyttig verktøy
Rapportens hovedbudskap er at randomiserte kontrollerte studier (RCT-er) er et nyttig verktøy for å finne ut om politikk faktisk virker. Den fremhever særlig at de nordiske landene har et fortrinn gjennom tilgang til omfattende registerdata, som gjør det mulig å følge store befolkningsgrupper over tid.
Randomisert kontrollert studie (RCT)
En vitenskapelig eksperimentell metode for å undersøke effekten av en behandling eller et tiltak, ofte ansett som «gullstandarden» i medisinsk forskning.
Deltakerne fordeles tilfeldig (randomiseres) til enten en behandlingsgruppe eller en kontrollgruppe for å sikre sammenlignbare grupper.
Randomisering: Deltakerne trekkes tilfeldig til grupper, noe som minimerer skjevheter (bias) og fordeler ytre faktorer likt.
Kontrollgruppe: En gruppe mottar behandlingen, mens en annen gruppe (kontrollgruppen) mottar standard behandling eller placebo.
Formål: Å fastslå årsakssammenheng (kausalitet) og måle effekt av en intervensjon.
Hierarki: RCT-studier står høyt i evidenshierarkiet for å evaluere effekter av tiltak.
(Kilder: Helsebiblioteket, Store norsk leksikon)
Samtidig understrekes det at slike forsøk langt fra er en ren teknisk øvelse. Juridiske rammer, etiske hensyn, likebehandling, politisk legitimitet, implementering, kostnader og overføringsverdi reiser krevende spørsmål.
Anbefalingen er ikke å «randomisere alt», men å bruke randomisering der det gir klart bedre kunnskap enn alternativene, og samtidig bygge institusjoner som gjør forsøkene etisk, juridisk og praktisk robuste.
Roope Uusitalo, professor ved Universitetet i Helsinki, er redaktør for årets utgave av «Nordic Economic Policy Review».
Han mener Norden har særlig gode forutsetninger for å gjennomføre randomiserte forsøk, blant annet på grunn av sterke institusjoner, gode registerdata og høy tillit til evidensbasert politikk.
Samtidig understreker han at slike studier ikke er ukompliserte:
De krever ofte tilpasninger i lovverk, grundige etiske vurderinger og politisk vilje til å gjennomføre dem.
Kontroversielt forsøk i Norge
Tilbake til begynnelsen: Det som i norske medier ofte omtales som «skattelotteriet», er ikke et lotteri.
Kort fortalt handler det om et forsøk der regjeringen vil undersøke om lavere skatt kan få unge til å jobbe mer. Det gjøres gjennom en ordning med arbeidsfradrag for unge.
Da finansminister Jens Stoltenberg lanserte forslaget om et ekstraordinært skattefradrag, viste han til at mange opplever liten økonomisk gevinst ved å gå fra trygd til arbeid.
– Et slikt forsøk kan gi oss kunnskap om hvordan skattesystemet kan supplere andre tiltak for å få flere i jobb, og gi grunnlag for å vurdere en eventuell permanent ordning, sa Stoltenberg.
I forsøket er rundt 100 000 unge mellom 20 og 35 år tilfeldig trukket ut til å motta fradraget. Det er om lag 8 prosent av aldersgruppen. Deltakelsen avgjøres ved loddtrekning, men ikke alle vil få fullt fradrag, ettersom det avhenger av inntekt. Maksimalt kan skatten reduseres med 27 500 kroner i året, og ordningen gjelder for inntekter mellom om lag 125 000 og 657 500 kroner.
Forsøket er planlagt å vare i fem år og anslås å koste staten rundt 500 millioner kroner årlig i tapte skatteinntekter.
Forskere ved Frischsenteret og Norwegian Fiscal Studies ved Universitetet i Oslo følger forsøket tett. Direktør Simen Markussen, som har skrevet rapportkapittelet om eksperimentet sammen med Marie Bjørneby i Finansdepartementet, omtaler det som uvanlig omfattende:
– Dette er et av de største forskningsprosjektene innen samfunnsøkonomi i vår tid.
Skapte støy
Forsøket har fått betydelig oppmerksomhet og skapt debatt. Det er ikke så overraskende, mener Simen Markussen.
– Det er uvanlig å gjennomføre forsøk i så stor skala, og særlig på skatteområdet, sier han.
Markussen peker på at forsøket også utfordrer grunnleggende prinsipper i skattesystemet.
– Deltakerne kan få en økonomisk fordel. Det bryter med prinsippet om at lik inntekt skal gi lik skatt. Da er det naturlig at det vekker reaksjoner.
Norsk LO er skeptisk til «skatte-forsøk»
Landsorganisasjonen i Norge (LO) mener «skattelotteriet»er lite treffsikkert og kostbart, bryter med prinsippet om likebehandling og kan bidra til økt ulikhet, samtidig som den økonomiske effekten er usikker.
Skepsisen ble gjentatt under paneldiskusjonen i forbindelse med rapportlanseringen. I panelet deltok Karen Ulltveit Moe (Universitetet i Oslo, Norge), Jukka Mattila (VATT, Finland), Oda Indgaard (Miljøpartiet De Grønne), Thomas Eisensee (Konjunkturinstituttet, Sverige) og Ragnar Bøe Elgsaas (LO, Norge).
Diskusjonen dreide seg blant annet om spørsmål som: Når er eksperimentering berettiget? Hvem bærer kostnadene og hvem får gevinstene? Og hvordan veies behovet for kunnskap opp mot hensyn til rettferdighet og politisk legitimitet?
– Dette er et veldig dyrt forsøk. Spørsmålet er om det er den beste måten å bruke disse pengene på, sier Ragnar Bøe Elgsaas til Arbeidsliv i Norden i etterkant av debatten.
– Hvis målet er å få flere i jobb, må vi spørre: Er dette det mest effektive virkemiddelet? Eller finnes det andre tiltak som gir bedre resultater?
Han stiller spørsmål ved om skatteinsentiver er det riktige grepet:
– Er det lavere skatt som faktisk får folk i jobb? Eller burde vi heller bruke mer ressurser på tett oppfølging og individuelle tiltak?
Som eksempel viser han til et norsk lavkostnadstiltak, også omtalt i rapporten, der unge arbeidsledige fikk digital oppfølging knyttet til målsettinger for søvn, trening og rusvaner.
Resultatene var tydelige: Etter tolv måneder var sannsynligheten for å være i jobb 7 prosentpoeng høyere, mens andelen på dagpenger var 5 prosentpoeng lavere.
– Det handler om at noen ser deg, følger deg opp og stiller krav. Jeg har mer tro på slike tiltak enn på skatteforsøket, sier Bøe Elgsaas.
Samtidig mener han debatten i seg selv er viktig.
– At det er kontroversielt, er egentlig som forventet. Det er bra vi har en offentlig diskusjon om slike tiltak.
En del av motstanden handler også om selve virkemiddelet: arbeidsfradrag.
– Noen mener det ikke vil ha særlig effekt. Andre er kritiske fordi de oppfatter det som et indirekte kutt i trygdeytelser. Begge innvendingene er legitime, sier Markussen.
Men når det gjelder effekten, understreker han at kunnskapsgrunnlaget er svakt.
– Mye av diskusjonen er basert på antakelser. Vi vet rett og slett ikke hva effekten er. Det er nettopp derfor vi gjør dette forsøket.
Han peker også på at enkelte mener det motsatte:
– Noen er så sikre på at tiltaket virker, at de ikke ser behovet for å teste det.
Stort prosjekt, liten effekt?
Forsøkets størrelse er ikke tilfeldig.
For å kunne måle effekter med tilstrekkelig presisjon, er det nødvendig med mange deltakere, forklarer Markussen.
– Vi har gjort beregninger i forkant for å finne ut hvor stort forsøket må være. Når vi forventer relativt små effekter, trenger vi et stort datagrunnlag for å kunne si noe sikkert.
Også størrelsen på selve fradraget er viktig.
– Fradraget er ganske betydelig. Det øker sannsynligheten for at vi faktisk kan måle en effekt.
Samtidig er forventningene moderate.
– Vårt anslag er en sysselsettingseffekt på rundt 0,8 prosent. Det er ikke spesielt høyt, og det kan også vise seg å bli lavere.
Erfaringer fra andre land gir begrenset veiledning.
– I Sverige ble arbeidsfradraget innført for alle samtidig. Da får man ingen kontrollgruppe, og det gjør det svært vanskelig å måle effekten, sier han.
Generelt mener Markussen det er mye å hente på å se til hva som gjøres av lignende forsøk i andre nordiske land.
– Vi har allerede lært mye av hverandre. I dette prosjektet har vi blant annet sett til borgerlønnsforsøket i Finland. Det ga oss et viktig grunnlag for flere av vurderingene vi gjorde i Norge.
Flere eksempler fra Norden
I tillegg til kapittelet om det norske forsøket, består rapporten av flere eksempler fra Norden: et finsk førskoleforsøk, en gjennomgang av RCT-er i arbeidsmarkedspolitikken, en dansk metaanalyse av tiltak rettet mot barn og unge, og et finsk forsøk med rekrutteringsstøtte til små foretak.
Til sammen viser bidragene at RCT-er ofte gir mer troverdig kunnskap enn tradisjonelle evalueringer. Samtidig fremheves det at nullfunn, lav deltakelse og praktiske gjennomføringsproblemer kan være like viktige læringspunkter som positive effekter.
Johan Vikström, professor i økonomi ved Uppsala universitet, står bak kapittelet om aktiv arbeidsmarkedspolitikk.
Han viser hvordan RCT-er kan være særlig nyttige i evalueringen av tiltak som jobbsøkerkurs, oppfølging, kontrollregimer, bruk av private leverandører, lønnstilskudd og ulike atferdstiltak.
Et hovedproblem uten randomisering er seleksjon, påpeker han: Deltakere i et tiltak kan skille seg systematisk fra dem som ikke deltar. Dermed kan effekter feilaktig tilskrives tiltaket, når de i realiteten skyldes forskjeller i motivasjon, helse, kompetanse eller saksbehandlerens vurderinger.
