Gjennom samarbeid mellom forskere og politimyndigheter i Norge, Sverige og Island undersøker et nordisk prosjekt hvordan seksuell trakassering forstås, hvordan det forekommer og hvilke tiltak som kan bidra til å forhindre det.
Read this article in English on Nordic Labour Journal
Forskningsprosjektet Understanding and Intervening against Sexual Harassment at Work (UISH) er finansiert av NordForsk gjennom programmet «Future Working Life».
Målet er ikke bare å redusere trakassering, men å bidra til at politiet blir en trygg arbeidsplass som både klarer å rekruttere og beholde ansatte.
Nordisk forskningsprosjekt om seksuell trakassering i politiet
Understanding and Intervening against Sexual Harassment at Work (UISH) er et nordisk forskningsprosjekt om seksuell trakassering i politiet.
Prosjektet gjennomføres i samarbeid mellom Politihøgskolen i Norge, Linköpings universitet i Sverige og Universitetet på Island.
Forskerne undersøker både perspektivene til personer som utsettes for trakassering, de som utøver den, og kolleger som er vitne til hendelser.
Målet er å utvikle og teste forskningsbaserte metoder som kan forebygge seksuell trakassering og styrke arbeidsmiljøet i politiet.
Prosjektet er finansiert av NordForsk gjennom programmet Future Working Life og pågår fra 2023 til 2028.
Prosjektet bygger videre på erfaringene fra det tidligere nordiske forskningsprosjektet Speak Up! (SUSH), som viste hvor krevende det er å dokumentere effekten av tradisjonelle tiltak mot seksuell trakassering.
Forskerne konkluderte den gangen med at eksisterende tiltak ikke ga tydelige resultater, men understreket samtidig at arbeidet må ses som en langsiktig prosess.
Et problem som ser ulikt ut
Tidligere forskning har vist at seksuell trakassering forekommer i både politi og forsvar, men omfanget varierer avhengig av hvordan spørsmålene stilles.
Brita Bjørkelo er professor ved Politihøgskolen og Oslo Nye Høyskole, og er leder for prosjektet og for den norske delen av det. Bjørkelo peker på at forskning internasjonalt viser det samme mønsteret.
– Dersom man spør om folk har vært utsatt for seksuell trakassering, blir tallene lavere enn hvis man spør om konkrete hendelser. Mange svarer at noe var uønsket, uten at de beskriver det som seksuelt trakassert, sier hun.
Det betyr ikke nødvendigvis at problemet er mindre. Tvert imot, ansatte kan rapportere alvorlige hendelser uten å identifisere seg med selve begrepet.
Store forskjeller mellom grupper
Tidligere norske studier viser at kvinner er mer utsatt enn menn, og at yngre kvinner i politiet er særlig sårbare. Samtidig viser forskningen at seksuelle minoriteter har betydelig høyere risiko for å bli utsatt for trakassering.
En studie publisert i Journal of Business and Psychology viste at nær én av fem ansatte i politiet hadde opplevd seksuell trakassering. Bak studien står Brita Bjørkelo ved Politihøgskolen i Norge og professor Hege Høivik Bye fra Universitetet i Bergen.
Den vanligste formen var ikke fysiske overgrep, men seksualiserte kommentarer, vitser, uønskede bemerkninger om kropp, deling av bilder og seksuelle rykter.
Den mest utsatte gruppen var lesbiske og bifile kvinner. Nesten halvparten rapporterte om minst én uønsket hendelse i løpet av seks måneder. Også homofile og bifile menn rapporterte høyere forekomst enn heterofile menn.
Humor eller trakassering?
I Sverige har forskerne sett hvor vanskelig det kan være å trekke grensen mellom intern sjargong og seksuell trakassering.
Silje Lundgren er førsteamanuensis ved Linköpings universitet. Hun forteller at mange ansatte først svarer nei når de blir spurt om de har vært utsatt for trakassering. Men når forskerne beskriver konkrete situasjoner som seksualiserte vitser eller kommentarer kjenner mange seg igjen fra erfaringer på egen arbeidshverdag.
– Når man hører ordet trakassering, tenker mange på en forbrytelse eller noe svært alvorlig. Man tenker ikke nødvendigvis på daglige kommentarer eller spøk mellom kolleger, sier Lundgren.
Hun mener derfor at statistikk og forskningsmateriale må tolkes i lys av hvordan spørsmålene er formulert.
Lojalitet kan gjøre det vanskelig å varsle
Forskerne mener også at politiets profesjonskultur påvirker hvordan ansatte forholder seg til seksuell trakassering.
Ansatte i politiet er vant til å møte ofre og lovbrytere i jobben. Derfor kan det oppleves vanskelig både å se seg selv som offer og å erkjenne at en kollega kan være den som utøver trakasseringen.
I tillegg kommer sterke normer om lojalitet til kolleger. Frykt for gjengjeldelse, ønsket om å beskytte arbeidsfellesskapet eller motvilje mot å starte en formell varslingsprosess gjør at mange lar være å si fra.
Forskerne advarer derfor mot å bruke antall varsler som mål på hvor stort problemet er.
– Flere varsler kan faktisk være et tegn på at arbeidsmiljøet er blitt bedre, fordi ansatte opplever at det er trygt å melde fra, sier Lundgren.
Studier de har gjort i Sverige viser dessuten at seksuell trakassering ofte forklares som et problem knyttet til enkelte «råtne epler» eller eldre generasjoner.
Når fenomenet individualiseres på denne måten, blir det vanskeligere å diskutere de organisatoriske forholdene som gjør trakassering mulig, mener forskerne.
Fra varsling til felles ansvar
Forskerne i det nordiske prosjektet mener at det tradisjonelle arbeidet mot seksuell trakassering ofte har lagt for stort ansvar på den som blir utsatt. I og med at forskning peker på viktigheten av å engasjere tilskuere og de påståtte trakassererne, foreslår de måter å gjøre hele arbeidsmiljøet til en del av løsningen.
Et sentralt grep er å styrke det forskerne kaller tilskuerrollen; kolleger og ledere som er vitne til uønskede hendelser. Målet er å gjøre det lettere å gripe inn tidlig, før situasjoner utvikler seg eller blir normalisert.
– Arbeidsplassen er et fellesskap vi alle deler. Alle bør bidra til å sikre et godt arbeidsmiljø, i stedet for at den som blir utsatt skal måtte stå fram og bære det hele alene, sier Brita Bjørkelo.
Den norske delen av prosjektet bygger på den danske «Intervene-SH»-intervensjonen og anvender politiets egne arbeidsmiljøundersøkelser. Forskerne utvikler realistiske situasjonsbeskrivelser som ansatte kan diskutere i grupper.
Deltakerne blir bedt om å tenke på hvilke roller de kan innta i en gitt situasjon som tilskuere, og hvilke konsekvenser ulike handlinger kan ha for den trakasserte, trakassereren og tilskueren. Implementeringen av «Intervene-SH Police-versjonen» er planlagt fra 2026, og resultatene vil bli evaluert. Det gratis materialet vil bli gjort offentlig tilgjengelig.
Lærer i rollespill
På Island har forskerne utviklet et opplæringsprogram sammen med politistudenter og instruktører. Gjennom rollespill, scenariobaserte øvelser og diskusjoner trener studentene på å håndtere situasjoner de kan møte i arbeidslivet.
Evalueringen viser at deltakerne i større grad reflekterte over egne holdninger og ble mer bevisste på hva seksuell trakassering kan være. Forskerne peker samtidig på at enkelte, særlig menn, uttrykte motstand mot temaet, noe de mener understreker behovet for å arbeide langsiktig.
Det skal lages en håndbok og et undervisningsverktøy som skal tas i bruk i politiutdanningen.
Også i Sverige brukes forskningsresultatene til å utvikle konkrete øvelser for ledere og arbeidsgrupper.
Forskerne mener slike metoder fungerer bedre enn rene forelesninger eller regelgjennomganger.
Politiet er allerede vant til scenariotrening gjennom utdanningen og den operative virksomheten. Derfor blir det lettere å arbeide med utfordrende temaer når de presenteres gjennom realistiske situasjoner fremfor abstrakte regler.
Samtidig bygger øvelsene på verdier som allerede står sterkt i politiet: Lojalitet, solidaritet og ansvar for kolleger.
Motstand må tas på alvor
Forskerne understreker at tiltakene ikke alltid blir møtt med entusiasme.
I tidligere prosjekter har de erfart en viss «tretthet». Noen mener at seksuell trakassering allerede hadde fått nok oppmerksomhet.
Bjørkelo er uenig.
– På samme måte som politiet gjennomfører brannøvelser og trener på IT-sikkerhet, må arbeidet med arbeidsmiljø og seksuell trakassering holdes levende. Dette er ikke noe som forsvinner av seg selv, sier hun.
De svenske forskerne peker på at motstand er en naturlig del av endringsarbeid. De mener at innvendinger om at «man må få lov til å spøke» eller at temaet har «fått for stor oppmerksomhet», bør møtes med dialog snarere enn avvisning.
De opplever at tiltakene blir bedre mottatt når organisasjonen setter av tid til å diskutere dilemmaer og gjør det klart at målet ikke er å forby humor, men å skape et tryggere arbeidsmiljø.
Kan andre sektorer lære av politiet?
Forskerne mener erfaringene fra politiet har relevans også for andre deler av arbeidslivet.
Bjørkelo peker på at humor er en viktig del av kulturen i mange yrker med høyt stressnivå. Den kan styrke fellesskapet, men også brukes på en måte som stenger mennesker ute eller normaliserer uønsket atferd.
Derfor handler arbeidet ikke om å fjerne humor, men om å skape bevissthet om når den går på bekostning av velvære og helse.
Silje Lundgren mener at andre type arbeidsplasser kan la seg inspirere av den sterke kollegiale lojaliteten i politiet.
– Dersom solidariteten brukes til å ta vare på arbeidsmiljøet, kan den bli en styrke i stedet for en hindring, sier hun.
Nordisk merverdi
Prosjektet er organisert som et tett samarbeid mellom forskere i Norge, Sverige og Island. I stedet for å arbeide hver for seg og samle resultatene til slutt, utvikler forskerne også artikler og metoder i fellesskap.
Dette har gjort det lettere å bygge tillit mellom forskerne og politiet.
Svenske politiledere har blant annet vist stor interesse for metoder utviklet av den norske politimyndighet, nettopp fordi de oppleves som relevante i en nordisk kontekst.
Prosjektet er blant annet presentert for lederne ved de nordiske politiutdanningene, som ønsker tettere samarbeid om både arbeidsmiljø og mangfold.
For forskerne på Island har de regelmessige møtene gjennom prosjektperioden vært viktige.
– Dette er et krevende forskningsfelt. Da er det verdifullt å kunne diskutere utfordringer og utvikle løsninger sammen med kolleger i de andre nordiske landene, sier assisterende professor Finnborg Salome Steinþórsdóttir.
