Det så så flott ut. Private jetfly på rekke og rad på
flyplassen. Forretningsfolk som fløy av sted til sine nye villaer i
utenlandet og luksusbåter i Middelhavet. Avisene skrev om de rikes
suksess. Vanlige folk fikk tilbud om å låne penger sånn at de kunne øke
sitt forbruk, kjøpe sommerhus og ta del i festen. Det var som i
Amerika. Når det så kollapser er det vanlig folk som må betale gildet.
De rike har selvfølgelig også mistet mye, men de har fortsatt mye.
Professor Stefán Ólafsson ved Universitetet i Reykjavik legger ut,
med humor og ironi, men han har vært rasende. Rasende over at det fikk
gå så langt, og sjokkert over hvor lett det var for den finansielle
eliten å ta makten over landet. ”De tok over makten i landet”.
– Grådige businessfolk og bankeiere fikk lov til å gjøre hva de
ville, og da drev de nasjonen nesten til konkurs. Regjeringen og
Sentralbanken sviktet fullstendig. Politikerne på høyresiden hadde en
voldsom tro på at når de rike gjorde det så godt, ville nasjonen
profitere på det. Helt tåpelig, for det de gjorde var å stikke
sugerøret ned i økonomien her og eksportere pengene til utenlandske
skatteparadiser. De sugde kraften ut av økonomien.
– Hva er lærdommen?
– Den store lærdommen er at uregulert kapitalisme er livstruende for
nasjoner. Finansinstitusjoner og selskaper må ha begrenset frihet og
underlegges streng regulering til fellesskapets beste.
Krisen ser han som en prosess der Island får renset bort den sykeste
delen av økonomien. Samtidig er det positivt at krisen ikke ble så dyp
som fryktet.
Regjeringens gjeldsbyrde ble ikke så tung som ventet, og reduksjonen
i bruttonasjonalprodukt (BNP) ble ikke så stor som antatt. Den
reduserte verdien på den islandske kronen har gjort at nedgangen i
produksjonen ikke ble så stor som fryktet, og eksportindustrien har
gjort det bra. Dessuten har arbeidsløsheten ligget under
gjennomsnittet i EU under hele krisen.
– Men selvfølgelig, sier Stefán Ólafsson, folk har opplevd nedgang i
reallønnen, gjelden har steget på grunn av inflasjonen og husprisene
har falt. Sist høst begynte reallønnen å stige litt, og det fortsetter
i år, ikke mye, men litt. Nedgangen i reallønnen var på 12 prosent, vi
fikk tilbake 2 prosent, og hvis inflasjonen ikke blir for sterk, vil
reallønnen også i år gå litt opp.
Gjeldssanering
For å hjelpe folk og bedrifter som havnet i gjeldskrise har
regjeringen implementert et omfattende gjeldsletteprogram. Strategien
overfor privatpersoner har vært å hjelpe dem mest
som tjener minst, gjennom for eksempel en ordning som
bestyres av Ombudet for gjeldssanering. Den innebærer at gjelden
kan settes til 70 prosent av boligens verdi. Den generelle
gjeldsletteordningen administreres av bankene.
Denne innebærer at ingen skal behøve å ha høyere gjeld enn 110
prosent av boligens verdi i dag.
Samtidig har man gjennom et samarbeid mellom regjeringen, bankene,
og andre långivere som Pensjonsfondet og boligfinansieringsfondet
«Íbúðarlánasjóður”, fått til en ordning der privatpersoners gjeld
er skrevet ned til det nivået gjelden var på da krisen inntrådte i
2008.
– Man behøvde ikke en gang søke, du måtte bare gi beskjed hvis du
ikke ønsket dette, sier Stefán Ólafsson og forteller at mellom 40 og 50
tusen mennesker har tatt del i ordningen. Det betyr at de som hadde
bærekraftige lån før krisen inntrådte, skulle være OK i dag, sier
han.
Et problem var at de som ikke hadde mulighet til å betale
gjelden, og ikke deltok i en av gjeldsletteordningene, fikk
den delen av gjelden som de ikke klarte å betale,
lagt oppå det opprinnelige lånebeløpet. Det kunne ha betydd
en kontinuerlig økning av det opprinnelige lånebeløpet. Men
myndighetene satte en tidsbegrensing, slik at lengden på
nedbetalingen bare kunne øke med 3 år i forhold til den opprinnelige
tilbakebetalingsplanen. Det som da måtte gjenstå, ville bli
avskrevet.
– Fremgangen avspeiler en utrolig suksess, hvis du tenker gjennom
det, sier Stefán Ólafsson. Det har regjeringen klart ved å øke
skattene for midlere og høyere inntekter og ved å kutte utgifter, og
til tross for det har regjeringen kunnet hjelpe med gjeldslette til
hjemmene. De har samtidig økt minstepensjonen med 20 prosent i
2009, og senket skatten litt, for å skjerme dem med de
laveste pensjonen, mens folk med midlere og høyere pensjoner fikk et
lite kutt i pensjonen.
Næringslivet ikke fornøyd
Direktøren for Industriforbundet, SA, Vilhjálmur Egilsson, er enig i
at det er blitt gjort mye bra:
– Regjeringen har klart å stabilisere situasjonen på de fleste
områder, de offentlige finansene er under kontroll og vi får balanse i
statsbudsjettet i overskuelig fremtid, sier han, men han er likevel
utålmodig.
– Vi er ikke fornøyde. Vi synes regjeringen
kunne gjøre det så mye bedre enn de gjør. Vi synes det går for sakte.
Vi må ha økte investeringer i næringslivet. Det er nøkkelen til
økt vekst og lavere ledighet. Vi må en vekst på minst 4-5 prosent
over en periode fremover for å ta igjen det vi tapte under
krisen. Nå er prognosene for vekst i bruttonasjonalprodukt i 2011
på 2,5 prosent, sier han.
– Er 4-5 prosent vekst realistisk?
– Vi ser det som helt realistisk, sier Vilhjálmur Egilsson.
Problemet slik han ser det, er en manglende politisk vilje til
å utvikle de store energiresursene som Island har, og som kan sikre
investeringer i aluminiumsindustrien og andre energikrevende
næringer.
– Vi har store prosjekter så å si på hånden, så det er veldig
skuffende at det går så sent.
Skuffet er han også over fiskeripolitikken. Regjeringen har
foreslått et nytt forvaltningsregime i fiskeriene og har dessuten økt
skattenivået i næringen.
– Det har skapt usikkerhet og tilbakeholdenhet når det gjelder
investeringer og fornyinger i sektoren, sier han.
Han er også lei for at det går for sakte med regjeringens
gjeldsletteprogram. Bedrifter som går inn på regjeringens
gjeldsletteprogram med bankene, kan få frosset gjelden slik at de kan
fortsette forretningsdriften, men de kan ikke ta opp ytterligere gjeld
for å investere og skape arbeidsplasser og vekst.
– Det er kanskje ikke regjeringens feil som sådan, prosessen pågår,
men den går for sakte. Alt står på vent.
– Vi er så frustrerte. Hvis vi kunne øke investeringene, ville vi se
at arbeidløsheten ville gå ned og det ville være lettere å takle
underskuddet på budsjettet, og vi kunne være på god vei til å nå nivået
før krisen. Vi tror at det ville være mulig å nå tilsvarende nivå som
før krisen i 2015, men sånn som det ser ut nå, tror jeg ikke vi kommer
dit før i 2020 – kanskje, sier Vilhjálmur Egilsson fra arbeidsgivernes
hovedorganisasjon, SA.
– Slik jeg ser det innebærer krisen et tilbakeslag på 5
år. Vi var blant de rikeste nasjonene i vesten 5-6 år før kollapsen. Nå
er vi på 14. plass, det er vel ikke så ille? spør Stefán
Ólafsson.
Er sinnet snudd til optimisme?
– Renselsesprosessen må gjennomføres først. Den er ikke overstått.
Det går ganske bra, og bedre enn vi hadde håpet. Hvis vi
handler ansvarlig fremover, slik våre nordiske venner som
regel gjør, kommer det til å bli veldig bra her, sier Stefán Ólafsson,
professor ved Universitetet i Reykjavik.
Les også:
OECD (2011),
OECD Economic Surveys: Iceland 2011, OECD Publishing.
