Fagforeningenes oppgave er å være relevant for dagens arbeidsliv,
sier TCO’s nye leder, Eva Nordmark i Portrett. Det er en god
lakmustest, også på arbeidet som drives for å rydde grensehindringer av
veien. Har grensehindringene relevans for dagens arbeidsliv?
Er det ikke nettopp i en tid med krise og akselererende
globalisering, at behovet for å arbeide eller drive virksomhet på tvers
av landegrenser blir viktigere for å dempe ubalanse i sysselsetting og
næringsliv? Er det ikke en vinn-vinn situasjon, som omtales i
artikkelen om ”Ungdomsledigheten i Norden…”, når svenske
arbeidsmarkedsmyndigheter busser unge over grensene for at de skal
finne arbeid i Norge?
Trøbbel nr. 1 på Arbeidsliv i Norden sin liste over de ti
alvorligste grensehindringene viser at pensjonister kan bli overrasket
over avkortet pensjon hvis de har arbeidet i flere land. Trøbbel blir
det også hvis folk som jobber i nabolandet skulle ønske seg en
ekstrajobb i hjemlandet. Eller om en ungdom i rullestol skulle ønske å
flytte på seg.
Ole Norrback som har jobbet aktivt mot grensehindringer i minst et
ti-år, påstår at politikerne er enøyde og sier det handler om politisk
vilje. Eller er det kanskje sånn som Essi Rentola sier, lederen for
arbeidsgruppen som på oppdrag fra arbeids- og sosialministrene skal
komme med forslag til hvordan grensehindringer kan fjernes, at nær
halvparten av endringene må skje på EU-nivå, fordi hindringene
ikke bare berører Norden, men hele EU?
Det kan kreve hard jobbing, viser saken ”EU-dom ger rätt till
tjänstepension från flera länder”.
Et felles nordisk arbeidsmarked er en del av grunnfjellet i det
nordiske samarbeidet. Kanskje skal det mer enn et pennestrøk til for å
virkeliggjøre friheten til å jobbe i flere land i løpet av et
arbeidsliv, med pensjon og pendlerlyst i behold, innenfor et felles
arbeidsmarked, med felles goder. Hvis det kun står på vilje,
skulle nysatsingen tyde på at noe vil skje.
