– Det som gjør oss så unike, og samarbeidet så spesielt, er at vi
kan forstå hverandres språk. Den dagen vi ikke kan snakke
skandinaviske språk mellom oss i Norden, tror jeg det nordiske
samarbeidet har tapt, sier Rigmor Aasrud.
Hun vil tilbake til røttene og styrke samarbeidet på grasrota. Det
er nesten til å ta og føle på når hun utdyper sitt resonnement.
– Det nordiske samarbeidet er tuftet på fri flyt av arbeidskraft.
Gjennom det kan vi utvikle velferden vår. Det at vi kan låne fra våre
naboer når det er større etterspørsel etter arbeidskraft i ett land, er
med på å jevne ut svingningene i arbeidsmarkedet. For at dette skal
fungere, er språket helt avgjørende, og det er viktig at vi har
godkjenningsordninger og autorisasjonsordninger, skatte- og
trygderegler som gjør at det er ganske sømløst å ferdes over grensene
våre.
Fortrenger ikke dette språkengasjementet islendinger og finner
fra samarbeidet?
– Nei, det er viktig at også de lærer seg et skandinavisk språk sånn
at vi kan kommunisere også med dem, svarer hun.
Rigmor Aasrud har nettopp hatt Ole Norrback, lederen for Nordisk
Grensehinderforum, og Bjarne Mørk Eidem, Norges representant i
Grensehinderforum, på kontoret. Medbrakt var en lang liste over
grensehindringer. Med en telefon til finansministeren der og da, fikk
de nærmest over bordet løst saken som handler om at norske myndigheters
krav om personnummer for arbeidsvandrere, har rammet grensependlere
uheldig.
– Sånn løser vi utfordringer på løpende bånd, sier hun.
– Grensehindringer er noe man aldri blir kvitt. Man må hele tiden
jobbe for å fjerne dem. Den største utfordringen nå er at vi må sørge
for at vi ikke implementerer EU-direktivene på ulik måte, slik at vi
skaper nye grensehindringer. Derfor har vi blant annet både i det
forrige formannskapet og nå under det finske hatt store
lovgivningsseminarer for å prøve å gå i takt når det gjelder ulike
EU-direktiver.
Fra bredbygdene på Østlandet
Samarbeidsminister Rigmor Aasrud er utdannet bedriftsøkonom og har
hatt jobber utenom politikken, selv om den har vært det dominerende
virket: Hun har bakgrunn som ordfører i Gran, en typisk
landbrukskommune i bredbygdene nord for Oslo. Nordens Toscana som det
ofte blir kalt. Hun er valgt til stortingsrepresentant for Oppland
fylke, men rakk bare å møte i 12 dager før hun ble statsråd. Hun var
statssekretær i helse- og omsorgsdepartementet i Jens Stoltenbergs
første regjering fra 2005 til 2009. Siden valget i 2009 har hun hatt
tittelen fornyings-, administrasjons- og kirkeminister i Stoltenbergs
2. regjering. Hun har også vikariert som arbeidsminister i ”to korte
perioder”. Ifølge medias vurderinger av det politiske landskapet, er
hun nå på listen over de tyngre ministrene i regjeringen.
Grasrotengasjement
Med en slik understrekning av behovet for å styrke engasjementet på
grasrota er det nærliggende å spørre:
Hvilket forhold har hun personlig til nordisk samarbeid?
– Jeg lærte mye om det nordiske fellesskapet da jeg var ordfører. Da
hadde vi våre vennskapskommuner som vi møtte en gang i året, forteller
hun.
– Så var lederen av Foreningen Norden kultursjef i kommunen, og da
kunne jeg ikke unngå å bli engasjert i nordiske spørsmål. Det er
kanskje den sterkeste bakgrunnen jeg har for å jobbe med nordiske
saker.
På en skala fra 1 til 10 hvor viktig er Nordisk
samarbeid?
Hun stusser, vil ikke angi et tall.
– For Norge er det viktig, understreker hun, legger trykket på ’er’,
og fortsetter.
– Det å utvikle gode relasjoner til nordiske kolleger, og å ha en
arena der en kan drøfte felles saker, er viktig. Norden er også et
brohode inn i EU-samarbeidet. Vi sitter jo ikke med der man tar de
faktiske beslutningene. Da er det fint når du har en kollega det er
lett å ta en telefon til, hvis det skulle være noe. Så er det jo sånn
at det går an å få opplysninger om saker som kommer, og som berører
Norge, så det er viktig.
Den nordiske modellen under lupen
Rigmor Aasrud er den eneste sosialdemokraten blant de nordiske
samarbeidsministrene. Blir det en politisk kamp mot borgerlige krefter,
undres jeg, men sånn oppleves det ikke. De store prioriteringene tas av
statsministrene. Når enighet er nådd, er det samarbeidsministrenes
oppgave å sette i verk det statsministrene har bestemt.
– Vi har så like samfunn, og vi har felles utfordringer, men
løsningene på utfordringene er ofte forskjellige. Derfor setter vi den
nordiske velferdsmodellen på dagsorden når vi skal ha formannskapet i
2012. Litt fordi vi ser at verden utenfor ser på Norden som veldig
homogene land med like løsninger. Da statsministrene var i Davos for å
presentere den nordiske modellen under World Economic Forum, var
Storbritannias statsminister David Cameron invitert til å presentere
den nordiske modellen, men det var ikke den norske modellen han
presenterte. Ved nærmere øyesyn er det ikke den samme modellen vi har i
de nordiske landene. Det synes vi kan være interessant å sette
søkelyset på, sier hun. For eksempel er privatisering en sak det kan
være interessant å studere:
– Det er ikke noe å legge skjul på at det er større innslag av
private løsninger i Danmark og Sverige for tiden enn det er i Norge.
Det kan være nyttig å se hvilke erfaringer de har med sine modeller, og
hvordan arbeidstakerne og brukerne opplever slike løsninger.
På tvers av politiske grenser
Hun er ikke fremmed for å se over landegrensene for å finne
løsninger. I hennes departement har de vært opptatt av danskenes IKT
løsninger for forvaltningen. Nylig hadde hun en svensk kollega på
besøk som ville vite mer om hvordan Norge jobber når det gjelder
samhandling mellom første- og andrelinjetjenesten i helsevesenet. For
ikke lenge siden var hun selv i Stockholm for å høre mer om hva
svenskene har gjort for å inkludere Rom-folket, som er mer
marginalisert i Norge enn i Sverige.
– Det er for tidlig å være mer konkret, men når det gjelder
utvikling av samarbeidet kan vi for eksempel se på det som skjer på
helsesiden. Der har vi sagt at vi skal ha en arbeidsdeling når det
gjelder sjeldne sykdommer. Det er sykdomsgrupper som det er veldig få
tilfeller av i hvert av landene, og da kan det være formålstjenelig at
landene spesialiserer seg på ulike diagnoser.
Det er et stadig ønske om å fokusere og prioritere samarbeidet
bedre. Statsministrenes globaliseringsinitiativ er et forsøk på å
fokusere samarbeidet slik at landene ved å forene krefter på noen
viktige områder kan stå sterkere i den globale konkurransen.
Hvordan fungerer det?
– Ja, det er viktig at vi prøver å fokusere samarbeidet. Men
globaliseringssamarbeidet blir stadig mer omfattende. Det er ikke bare
enkelt for i Nordisk Råd er det mange som har eierskap til det som
skjer innenfor det nordiske samarbeidet, så det er ikke vanskelig å
legge på nye ting, men det er nok noe mer krevende å kutte ut noe av
det vi har drevet med.
Hva er viktig å kutte ut?
Det har ikke jeg noe syn på, men jeg ser jo at når vi skal prøve å
finne penger til nye initiativer, er det ikke så mange som er villig
til å avgi noen midler.
Hva kunne du tenke deg som mål for 2012?
Målet må være at vi evner å løfte relevante nordiske spørsmål som
det er spennende for myndighetspersoner å diskutere, og så ønsker jeg
meg at vi skal ha noen temaer som også kan engasjere grasrota noe mer
enn vi har fått til den siste tiden. Vi må jobbe med ting som er
relevant for folk flest. Det er jeg opptatt av. Du kan aldri fjerne
politikken fra folket. Jeg tror det å ha fokus på velferd og
velferdsordninger er noe som engasjerer folk.
