Nuders tema var, naturlig nok, hvorfor det går bra med
Sverige, og hva svenskene har gjort riktig for å få til økt
sysselsetting. Senere på dagen skulle han foredra over samme tema for
alle finansministrene i EU, men der over frokosten var seks
journalister prøvekluter.
De fleste av journalistene kom fra
europeiske publikasjoner hvor skatt er rubrisert under fyord. Og de
ville selvsagt vite hvorfor folk som tynges ned av skatter gidder å
jobbe.
Finansministeren forklarte og gestikulerte
så kaffekoppene klirret. I min forenklede versjon var forklaringen
omtrent slik: «Høy skatt behøver ikke å skape færre jobber, men det
spørs hvordan du bruker skattepengene.»
Han forklarte at Sverige (og resten av
Norden) blant annet har investert i barnehager og fødselspermisjoner.
På denne måten er det mulig for kvinner å jobbe, og det skaper økt
aktivitet. I tillegg føres det en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.
Nuder nevnte også at fagbevegelsen i de
nordiske land er mer medspillere enn motspillere i omstillinger, i
motsetning til mange fagforeningskamerater på kontinentet. Et konkret
eksempel er Electrolux som ved en nødvendig nedleggelse i Tyskland
møter enorme problem, mens de for kort tid siden gjorde en lignende
øvelse i Sverige uten enorme protester.
Så da er det vel slik at alle vil kopiere
dette som på EU-mål kalles flexicurity. Men nei. Det som gir grunn til
forbauselse er at Storbritannia, som i EU kanskje står den nordiske
velferdsstat fjernest, også kan vise til gode økonomiske resultater og
økt sysselsetting.
“Vi skal hente de beste ideene fra ulike
systemer, ikke kopiere ett og la det dominere,” sier EU-kommisjonens
president, Jose Manuell Barroso.
Og det er klokt sagt, for enkle svar
finnes ikke. Det er interessant å se at etter år med økonomisk
liberalisering, presset frem av EU, så har dette i liten grad endret de
enkelte lands arbeidsmarkedspolitikk. Det har trolig vært en
forutsetning for en folkelig støtte til EU. Danmark og Sverige er til å
kjenne igjen, selv om de er EU-medlemmer. Deres kollektive avtaler er
ikke mer svekket enn i utenforlandet Norge.
Problemet i dag er at direktiver som i
utgangspunktet ikke har med arbeidsmarked å gjøre, nettopp griper inn i
det. Havnedirektivet var et slikt forslag. EU-kommisjonen ville
liberalisere driften av havnene, men direktivet opphevet
havnearbeidernes tariffavtaler.
Tjenestedirektivet er et annet eksempel. I
behandlingen av disse direktivene i Europaparlamentet har EUs indirekte
forsøk på å gripe inn i tariffavtaler blitt satt til siden.
Utfordringen for den nordiske modellen
blir hvordan en skal liberalisere og åpne økonomien, som presser seg
på, samtidig som en beholder den sosiale sikkerheten.
Det er ingen tvil om at for de nordiske
land vil fri flyt av arbeidskraft og tjenester være en fordel. Men
problemet for EU er at dersom en skal liberalisere så mye som de mest
liberalistiske i kommisjonen ønsker, vil det bety inngrep i store
gruppers fremforhandlede rettigheter. Det er få som gir fra seg
rettigheter uten kamp.
På den andre siden. Dersom den nordiske
modellen skal kopieres i for eksempel Storbritannia eller Spania, vil
det bety dramatiske forandringer ikke minst på et politisk følsomt
område som familiepolitikk.
Det vil skape protester som nok vil favne
videre enn selv aksjonene mot tjenestedirektivet. Så i den forstand er
nok Barrosos Ole Brum-politikk fornuftig. Og den svenske
finansministeren må nok ha flere frokoster før den jevne europeer vil
ønske seg et svensk skattenivå.
Artikkelen har vært
publisert i AIN nr 1, 2006 og kan lastes ned som pdf.
