Sverige, Storbritannia og til en viss grad Norge, har fra 1. mai
åpnet sine arbeidsmarkeder for nye EUborgere, men har med forbauselse
notert at de ikke er blitt oversvømt av arbeidssøkere. Samtidig har
mange av dem som har reist, blitt møtt med uærlige arbeidsgivere og
formidlere.
Nyheten om at norske Dobra Personell betalte ut 27 kroner timen til
polakker i Stavanger har vakt stor oppmerksomhet i Polen og hindret
mange fra å reise, eller ta lovlig jobb. Svenske formidlingsfirmaer tok
5000 kroner i betaling for en arbeidstillatelse, som man i Sverige får
utstedt automatisk. En polsk snekker fortalte til Sveriges Television
at han etter seks ukers jobb fikk utbetalt 3000 kroner etter at
”omkostninger” var trukket fra. I London har nyankomne praktisk talt
blitt robbet av formidlere.
– Under våre forhandlingsrunder med Sverige pekte vi på at en
begrenset adgang til nye arbeidsmarkeder også er i Polens interesse,
slik at vi unngår hjerneflukt.Vi har også behov for fagfolk, siden
landet er i sterk økonomisk vekst og lønningene stadig på vei opp,
forteller en polsk diplomat som var med under forhandlingene med
Sverige til Arbeidsliv i Norden.
– Men samtidig var bekymringen vår at en begrensing ville vekke
negative reaksjoner mot EU blant polakker som ville ha en erklæring om
at de var likeverdige EU-borgere. Under det kommunistiske regimet måtte
vi polakker søke om pass hver gang vi skulle reise ut av landet, og
levere det tilbake ved hjemkomst. For mange ble dette dokumentet derfor
en enveis billett. I dag har alle pass, men det betyr ikke at alle
reiser. Passet gir en følelse av frihet. Slik er det også med EU. Det
gir en god følelse å vite at man kan bo og arbeide hvor man vil, uten
at man dermed behøver å gjøre det.
– Sverige har vunnet enorm politisk sympati ved å åpne
arbeidsmarkedet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene. Det skal
vi huske når Polen som ett av de største land i EU, og Sveriges største
naboland, får mer å si i EU, understreker diplomaten.
Ifølge polsk UD reiste rundt 50 000 polakker til London i mai, mens
engelske myndigheter kun har registrert 6000 søknader om
arbeidstillatelse. I virkeligheten fantes ikke jobbene, drømmelønninger
ble spist opp av utgifter til mat og bolig eller språkkunnskapene var
for dårlige.Ved månedens slutt kom mange tilbake med en viktig lærdom
om at det er fritt å reise og arbeide, men tross alt, hjemme er kanskje
best og høye lønninger er oftest styrt av høye levekostnader.
Før 1. mai var livet for mange polakker ”enkelt” og reglene klare.
Svart jobb var eneste mulighet til å tjene penger i utlandet. I dag er
alt mer komplisert. Polakker kan også regne, og vet at det ikke kun er
timebetaling, men skatter og kostnader som bestemmer netto lønn. De vet
også at svart arbeid er en kortsiktig løsning, mens de venter på at
vilkårene for lovlig arbeid blir like for alle.
Polske internettfora koker over av diskusjoner mellom landsmenn i
Polen og i utlandet. Konklusjonen er oftest at det er viktig å reise i
stedet for å klage over at det er så mye bedre andre steder uten at man
vet hvordan virkeligheten ser ut. De som kom tilbake fra London, Malmö
og Oslo med knuste drømmer om rikdom, begynner å forstå hvorfor stadig
flere polakker vender hjem etter år i utlandet, og hvorfor stadig flere
tyskere, nederlendere og skandinaver bosetter seg i Polen som ”kanskje
ikke er så verst etter hvert”. For ikke lenge siden ble en lignende
frihet oppdaget av isolerte DDR-borgere som trodde at Tysklands
gjenforening betydde ny Mercedes og velstand – og fortsatt trygge
jobber, billige leiligheter og sosialistisk prisnivå. Drømmer ble knust
av lærdommen at ingenting kommer gratis, og for alt og over alt må man
kjempe og arbeide.
