I et hjem med bøker – men uten penger til kjøtt – vokste han opp
sammen med moren i Chicagos Cambrini Greens. Et kvartal bygget for
fattige og nesten utelukkende bebodd av svarte.
Hans åpenhjertelige fortelling om egen oppvekst viser at redelighet
i egne analyser ikke først og fremst oppnås gjennom akademisk distanse.
Det er nettopp denne personlige tilstedeværelsen som gir boka sin
styrke. Den blir morsommere å lese enn de fleste fagbøker, og
selvrefleksjonen gjør analysene bedre.
Sennett er en bredt anlagt sosiolog og har bidratt med en rekke
klassikere: I boken The Fall of Public Man fra 1977 tematiserer han det
offisielle versus det private rom. I Flesh and Stone fra 1994 skriver
han om kroppen og dens forhold til byen. The Corrosion of
Character fra 1998 handler om hvordan det fleksible arbeidsmarkedet
undergraver sosiale og personlige relasjoner.
Årets bok Respect er en slags videreføring av den forrige, men nå er
det velferdspolitikken som belyses gjennom begrepene ulikhet og
respekt.
Sennetts reise vekk fra Cambrini er en historie om å forlate de som
bodde der. På mange måter en manifestering av ”the American dream” og
sånn sett en provokasjon for dem som ble igjen. ”Hvis jeg kan, så kan
dere også”. Sennett tematiserer i den sammenheng betydningen av talent.
Han viser kort og godt liten respekt for de som tror på ideen om å være
sin egen lykkes programmerer. Talentet for musikk samt et hjem med
bøker har begrenset ”pygmalioneffekten”.
Hans virke er i dag som professor ved London School of Economics og
New York University. Begrepsmessig behandles ikke respekt gjennom
leksikalske definisjoner, men plasseres relativt i forhold til ære,
status, prestisje, verdighet og ikke minst i forhold til det å selv bli
sett som person.
Begrepsgjennomgangen rundes eksemplarisk av med et av hovedpoengene
i boka; å forstå begrepet respekt, er noe annet enn å vise respekt.
Respekt er først og fremst know how om å forholde seg til dem som
bringer noe en selv ikke har. Som vi vet, en ikke alltid like enkel
øvelse. For å oppnå respekt kreves det stort sett at man både forsørger
seg selv og har sosial status. Velferdssystemet er i dette bildet laget
for å begrense ulikheter av både økonomisk og sosial karakter.
Mye av problemet er ifølge Sennett at sosialhjelpere, som hans mor,
møter klienten med ferdige løsninger kombinert med medfølelse. En
medfølelse som samtidig er nedlatende for de den rettes mot. Denne
selvoppfyllende sirkelen av umyndiggjøring må brytes, og de som
arbeider med det må derfor lære å vise respekt.
For sosialarbeideren blir løsningen ”brukermedvirkning”; å vise
respekt gjennom å la folk slippe til med ekspertisen om seg selv. Sånn
sett er boka mer et spørsmål om holdningsmessige enn velferdsmessige
strukturer. Bokas tema behandles med en viss nostalgi, uten at det blir
flau smak av det, men også uten å gi klare oppskrifter for
fremtiden.
Sennetts anliggende er å beskrive empiriske og fenomenologiske sider
ved respekt og ulikhet. Det oppleves godt å bli minnet om at velferd
ikke bare dreier seg om byråkratiske systemer, men om mennesker,
relasjoner, samt å komme seg videre i livet. Ikke minst blir det
relevant i forhold til vår tids arbeidsliv hvor det uformelle og
relasjonelle får stadig større betydning. Uten formaning blir det opp
til hver og en av oss å øve seg på den vanskelige kunsten det er å
utøve respekt, både selvrespekt og respekten for ”de andre”.
Det holder da ikke å flekse med veltrent sympati, eller kritikk,
overfor det som er annerledes, men snarere øve seg på å se de andre der
de er. Eller for å bruke en av Sennetts mange musiske metaforer; ”gjøre
sitt for at hele orkesteret skal kunne spille sammen”.
