– Skal vi skaffe oss solceller på taket?
Vi satt i et ganske så mørklagt hus. Dette var i 2022 og det var strømkrise i Norge. Strømregningene var skyhøye. Og ifølge eksperter: Verre skulle det bli.
Det hadde allerede dukket opp solceller på noen tak i nabolaget. Og min bedre halvdel hadde regnet på det: Han mente det absolutt ville være lønnsomt – på sikt – å investere i solceller. Og så er det jo til og med klimavennlig, minnet han om.
Read this article in English on Nordic Labour Journal
For utbygging av solkraft er viktig for å få mer fornybar energi. Det har flere enn en minister fortalt oss. Akkurat nå tenker jeg på forskings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap) i Norge. Hun ga nylig penger til et nytt bransjeprogram for solkraftbransjen. For når bransjen opplever vekst, er det behov for ny og oppdatert kompetanse fremover.
Hjemme hos oss er det sjelden vi gjør slikt «over natta». Så den gangen i 2022 ble vi vagt enige om å søke litt rundt, regne litt mer og vurdere det solcelle-på-taket-prosjektet nøye før vi tok en avgjørelse.
Og før vi konkluderte, kom regjeringen med strømstøtte og nå i år Norgespris til norske husholdninger. Strømregningene ble lavere og likeså ble motivasjonen for å finne mer ut av dette ble solceller.
Vi var ikke alene om å legge det bort, for ved utgangen av 2024 var det bare litt over 32 000 solcelleanlegg koblet til strømnettet i Norge, ifølge Noregs vassdrags- og energidirektorat (NVE).
Så mens bransjeprogrammet for solkraft settes i gang, for vi trenger visstnok kompetansen på sikt, er det knapt noen som vil ha solceller på taket. Det er ikke lønnsomt.
I skrivende stund er det akkurat oppnådd enighet blant de rundt 200 delegatene om en felles slutterklæring på klimatoppmøte COP30 i Brasil. Det vanskelige spørsmålet om fossile brennstoff er ikke med i erklæringen.
Også Nordisk Ministerråd har vært i Brasil. På den nordiske paviljongen har det vært flere titalls arrangementer. Det har vært presentert løsninger og det har vært diskutert hvordan veien går videre mot en klimanøytral og bæredyktig fremtid i tråd med Parisaftalen.
Før avreise til Brasil sa Romina Pourmokhtari, Sveriges klima- og miljøminister følgende:
– De nordiske landene skal fortelle og vise verden, at man ikke går bankerott ved at velge den grønne vei – tvert imot.
Arbeidsliv i Norden har vært hjemme. Vi har i hvert fall spart klima for de flyreisene.
Apropos hjemme: Det er store forventninger til et nytt nordisk prosjekt som skal handle om fremtidig kompetansebehov i arbeidslivet, blant annet knyttet til det grønne skiftet.
Oppdragsgivere er embetsmenns-komiteene for utdanning og for arbeidsliv. De er utålmodige, og gleder seg til å være tett på prosjektet og til at resultatene kommer inn fra prosjektet «Future Skills – Bridging the Competence Gap».
At bærekraft er kommet på nær sagt alles dagsorden, har gitt flere arbeidstakere nye oppgaver i arbeidslivet. En av dem er Heidi Mølgaard. Hun er bærekraftskonsulent i transport- og logistikkvirksomheten «Danske Fragtmænd».
Kvalifikasjoner til å jobbe med grønn omstilling i en virksomhet fikk hun i Det Grønne Akademi i Aarhus Kommune. Akademiet tilbyr «omskolering» til høyt utdannede arbeidsledige slik at de kan jobbe med bærekraft, og de matcher studentene også med virksomheter som vil ha hjelp med grønn omstilling.
I Sverige har 58 kommuner siden 2008 samarbeidet i foreningen Klimatkommunerna.
Evelina Fahlesson er leder for foreningen. Hun er også socialdemokratisk kommunalråd i Skellefteå, kommunen som mistet det store batterieventyret da Northvold ble slått konkurs.
Men i Skeffefteå har ikke innbyggerne mistet motet.
– Skellefteå-innbyggerne er ikke deppet på grunn av konkursen og jeg vil si at de er enda bedre ambassadører for kommunen som plass og for fremtidige etableringer, sier Fahlesson.
Tilbake til start: Plastposen som jeg knapt kjøper. For meg har plastposen blitt et symbol på all den unødvendige plasten vi blant annet finner på mat i butikkene.
Når jeg handler bruker jeg gjenbruksnett, også for frukt- og grønt. Glemmer jeg det, straffer jeg meg selv med å handle mindre, jeg fyller veske og sekk til randen og jeg har hendene fulle av varer på vei ut av butikken. Av og til mister jeg noe på bakken…
Plastpose kjøper jeg i hvert fall ikke. Det er jo også blitt fryktelig dyrt.
Fra 1. april i år er plastposeavgiften i Norge 4 kroner per plastpose. Den betales av medlemsbutikker til Handelens Miljøfond. Pengene brukes til tiltak for å redusere plastforbruk og plastforsøpling.
Ifølge Handelens Miljøfond er plastposeforbruket i Norge halvert siden 2016.
EUs krav er et maksimalt forbruk på 40 poser per innbygger per år innen utgangen av 2025.
På nærbutikken min koster en plastpose nesten syv norske kroner. Hvorfor betale det når du kan spare de pengene og samtidig hjelpe klimaet?
Det nytter å sette pris på klima.
God lesing!
