I 2019 ble det utført en nasjonal spørreundersøkelse om traumer blant islandske kvinner. Alle landets kvinner ble bedt om å delta. Titusener svarte – et betydelig antall for et lite land – og det kan trygt sies at resultatene var bekymringsverdige.
Read this article in English on Nordic Labour Journal
Undersøkelsen viste at trakassering på arbeidsplassen er utbredt og varier avhengig av arbeidsmiljøet.
- Rundt 32 prosent av de som svarte sa at de hadde opplevd seksuell trakassering enten på jobb eller på utdanningsinstitusjoner.
- Flere enn 40 prosent hadde opplevd ulike typer for vold i løpet av livet.
- Omtrent 20 prosent av kvinnene fortalte om symptomer som er forenelige med posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
En oppfølgningsrapport som ble publisert i fjor viste at det var sterke sammenhenger mellom det å oppleve trakassering eller vold på jobb og alvorlige helseproblemer – både mentale og fysiske.
De mest vanlige problemene var depresjon, angst og alvorlige søvnforstyrrelser.
Lignende resultater kom fram i en undersøkelse utført av Samfunnsvitenskapelig institutt ved Universitetet på Island i 2020:
- 25 prosent av kvinnene oppga at de hadde blitt trakassert på jobb i løpet av karrieren, sammenlignet med bare syv prosent av mennene.
#MeToo førte til refleksjon
Dagný Aradóttir Pind er advokat hos BSRB, det islandske forbundet for statlige og kommunale arbeidstakere. Tallene overrasker ikke henne. Lignende resultater kom fram i en annen undersøkelse gjort av det islandske sosialdepartementet rett etter #MeToo fikk fotfeste.
– Etter #MeToo begynte mange å tenke tilbake på opplevelser de hadde hatt, og innså at ting de tidligere hadde avfeid faktisk var uakseptabel oppførsel, forklarer Aradóttir.
Hun legger til at omfanget av trakassering varierer sterkt mellom ulike yrker.
– I en undersøkelse blant kvinnelige politifolk, sa 50 prosent at de hadde opplevd seksuell trakassering bare det siste halvåret.
– Politiet er fremdeles svært maskulint, og selv om antallet kvinnelige betjenter øker – de utgjør nå nesten en tredjedel av styrken – så har ikke kulturendringen vært stor nok.
– Vi ser lignende høye tall innen turistnæringen og i helsesektoren, antakelig fordi så mange er ansatt der og de har mye kontakt med klienter og pasienter. Dette gjør at de er mer utsatt for trakassering fra andre enn kolleger, sier Aradóttir.
Forskning har også identifisert andre risikogrupper, som de som har offentlige roller, folk i underholdningsbransjen, skiftarbeidere og unge kvinner.
Det er usikkert om det trakasseres mer eller om folk rett og slett er mer bevisst problemet.
– Vi har ikke nok langtids-data for å si noe sikkert, sier Aradóttir.
– Men det vi vet er at ingenting tyder på at ting blir bedre, spesielt blant unge mennesker der trenden faktisk blir verre. Jeg ser dette som del av et større samfunnsmessig tilbakeslag for likestillingen.
Utdanning er nøkkelen til endring
BSRBs rolle er å holde trykket oppe hos myndighetene og sørge for at trakassering fortsatt står på agendaen. Forbundet har deltatt i flere arbeidsgrupper som ser på dette problemet.
– Mye har blitt gjort, sier Aradóttir.
– For eksempel har arbeidstilsynet laget utdanningsmateriale. Men fagforeningen må også på banen.
– Vi gjorde nylig en intern undersøkelse som viste at svært få av de som har opplevd trakassering søker hjelp fra fagforeningen sin.
Som svar på dette, gikk vi sammen med arbeidsrehabiliteringsfondet VIRK for å tilby rådgivning, og vi har gitt opplæring til fagforeningsansatte.
Hun mener at utdanning er avgjørende for å redusere trakassering på arbeidsplassen.
– Dette må starte i skolen. Kjønnsbasert vold har sine røtter i maktforhold og hvordan folk kommuniserer innenfor dette. Men vi trenger også kursing av ledere og bedriftsledere. De må forplikte seg til å skape en arbeidskultur der trakassering, vold, rasisme eller noen form for diskriminering ikke tolereres.
Aradóttir understreker at inntil nylig har fokuset vært på hvordan man forholder seg til trakassering etter at det har skjedd.
– Vi vet at mange av de som har opplevd trakassering slutter i jobben.
– En virksomhet har kanskje en policy rundt dette, men hvis selskapskulturen ikke gir medarbeiderne trygghet til å rapportere om trakassering, er ikke en slik policy verdt papiret den er skrevet på.
– Og det bør ikke alltid være offerets ansvar å komme med en formell anklage. Noen ganger bør selve mistanken være nok til å ta affære. Dette vil alltid være vanskelige saker, men det er nettopp derfor vi må gjøre alt for å unngå dem.
Hun understreker hvor viktig det er å ta tak i ting på et tidlig tidspunkt.
– Ting som upassende vitser, nedsettende språk eller ukomfortabel kommunikasjon bør få varsellampene til å blinke.
Det er mye enklere å ta tak i disse tingene på et tidlig tidspunkt enn å vente til noe mer alvorlig skjer. Ledere må være oppmerksomme på disse signalene.
De fleste som går over streken er mannlige kolleger, overordnede eller kunder.
– I bunn og grunn handler trakassering om maktubalanse, og det gjenspeiler den bredere kjønnsdynamikken i samfunnet.
Aradóttir ser tegn til fremgang. Arbeidstilsynet på Island har flyttet fokus fra ren fysisk trygghet til bredere trivsel på arbeidsplassen.
– De har gjort en betydelig innsats for å takle trakassering, arbeidsplasskultur og kjønnsdiskriminering. Jeg tror større virksomheter og institusjoner begynner å bli mer bevisste. Derfor tror jeg at ting går i riktig retning på mange måter.
Likevel er hun stadig på vakt.
– Vi hører fortsatt om mange tilfeller av trakassering. Enkelte ting blir bedre, men jeg tviler på at vi noensinne kan bli helt kvitt trakassering på arbeidsplassen.
