Hele Norden har snart kunnet glede seg over den danske dramaserien,
Borgen, fra det politiske liv, der skuespilleren Sidse Babett Knudsen
spiller hovedrollen som statsminister i Danmark. Det klarer hun godt.
Innen november skal det holdes valg til Folketinget. Da kan
danskene for første gang få en kvinne som statsminister
i virkeligheten.
I Finland er det Riksdagsvalg i april. I Portrett gjør Finlands
sosialminister Juha Rehula rede for sitt bo før valget. Et avgjørende
spørsmål i valgkampen er generasjonsskiftet Finland står overfor. I
nyheter kan du lese at ”Nästa regering ska få finländare att jobba
längre”. Da spørs det om statsminister Mari Kiviniemi, fortsatt sitter
i stolen.
Danmark og Sverige er de eneste landene i Norden som ikke har hatt
en kvinne som statsminister. I tema ”Det likestilte Norden –
visjon eller virkelighet?» har Arbeidsliv i Norden gjort en egen
opptelling over hvor mange kvinner som har sittet i regjering og andre
offentlige maktposisjoner i de nordiske landene de siste førti år.
Resultatene kan tyde på at kvinnenes fremskridende posisjon i samfunnet
er i ferd med å stagnere. Interessant er det også at hvert land har sin
mannsbastion der kvinnene ikke vinner innpass. Finnene vil ikke ha
kvinner som fagforeningsledere. Norge vil ikke ha en kvinne som
utenriksminister. Island har en kvinne som statsminister. Etter
krisen har kvinnene styrket sin posisjon, men fortsatt er makten
stort sett mandig. Betyr det noe?
Nordiske land er verdensmestere i likestilling; selv om
variasjonen mellom landene er stor, er det høy sysselsetting blant
kvinner, gode ordninger for fødselspermisjon, tilbud om pappapermisjon,
barnehageplasser, omsorgsboliger og kvinnene utgjør mer enn halvparten
av dem som uteksamineres fra høyere utdanning. Hvorfor er det da sånn
at kvinnene og makten ikke sitter i samme stol? Arbeidsmarkedet er
fortsatt kjønnsdelt. Kvinnene jobber oftere ufrivillig
deltid i omsorgsyrker. Svenske Annelie Nordström, som leder
fagforbundet Kommunal, sier i artikkelen ”Deltid har allt att göra med
bristande jämställdhet” at forbundet har krevd rett til heltid i tretti
år uten å lykkes. Også i Danmark etterlyses et sporskifte i
likestillingsdebatten.
Sigtona Halrynjo viser gjennom sin forskning at spørsmålet om
likestilling er mer komplisert enn det lover og regler borger
for. Selv om kvinner i par der begge har høy utdanning, jobber mer
og deler familiearbeidet mer likt med partneren sin enn andre kvinner,
er det likevel langt igjen til full likestilling både når det gjelder
realisering av karriere og likedeling av hjem- og omsorgsansvar,
skriver hun.
Visjon eller virkelighet? Spørsmålet er om ikke visjonen om
likestilling er vakrere enn virkeligheten, ikke bare i dramaet på
Borgen, men også i ”Det likestilte Norden”.
