– Du har jo favorittbrusen min! Den er laget sørpå!
Mannen lyser opp idet han oppdager flasken i kjøledisken. Sammen med kona er han innom den lille dagligvarebutikken i bygda Sirma under det årlige Finnmarksløpet, Europas tøffeste hundesledeløp. Kundene kommer sørfra, akkurat som journalisten.
Read this article in English on Nordic Labour Journal
Bak kassen sitter Ingrid og smiler. Hun slår inn varene, småprater med kundene og spør om de er med på hundesledeløpet.
I en liten butikk helt nord i Finnmark og på grensen til Finland har 85 år gamle Ingrid tilbrakt nesten hele livet. Hennes fulle navn er forresten Bertha Ingrid Sonja Tapio Anti.
– Mange blir overrasket over at det i det hele tatt finnes en butikk her. Og så blir de enda mer overrasket over hvor mye forskjellig vi har, sier hun.
Ingrid begynte å hjelpe til i butikk allerede som 10–12-åring. Den gangen hadde familien to butikker. Faren hadde drevet butikk siden like etter krigen.
Ingrid jobbet først i butikken på tettstedet Båteng. I 1992 overtok hun butikken i Sirma etter faren.
Og over tretti år senere møter kundene fortsatt Ingrid i butikken. Seks dager i uka. Hun holder nemlig åpent fra mandag til lørdag, kun søndag er det stengt.
Midt mellom to land
Sirma ligger ved Tanaelva, rundt 45 kilometer fra Tana bru, kommunesenteret i Tana kommune. Tanaelva markerer grensen mellom Norge og Finland. På den andre siden av elva ligger den finske kommunen Utsjoki.
I dag binder Samelandsbrua de to landene sammen. Om vinteren er det isbru som det går an å kjøre med bil på.
Det bor pluss/minus 100 personer i bygda Sirma og området rundt. Tidligere var det skole i bygda. Den ble nedlagt for noen år siden fordi det ifølge kommunen er for få barn i skolepliktig alder i bygda til å drive skole.
Nærmeste handelssentrum på norsk side er nevnte Tana bru.
Mens nordmenn gjerne drar til Finland for å handle, går trafikken også den andre veien.
– Da pappa levde, kom finlenderne hit for å kjøpe margarin, hvetemel og sukker, forteller Ingrid.
I dag er det andre varer som lokker.
– Det går mye snus. Finlendere kjøper snus, sier hun og ler.
Mange kommer også for å kjøpe stoffer, bånd og annet utstyr til tradisjonelle samiske plagg. Butikken er den eneste i mils omkrets som fører slike varer.
Mer enn en dagligvarebutikk
A.E. Tapio Eft. er langt mer enn en vanlig nærbutikk.
Mellom dagligvarene finner kundene alt mulig, som eksempelvis gummistøvler, klær, skruer, syutstyr og det er medisinutsalg. For å si det sånn: Hvis det er noe du trenger, kan du være ganske så sikker på at Ingrid har det på butikken.
– På en liten plass må man ha litt av hvert. Det holder ikke å selge bare melk og brød, sier Ingrid.
Hun tror også det er noe av grunnen til at folk liker å komme innom. Noen handler. Andre tar seg en prat.
I butikken finnes et lite kaffehjørne og den fungerer som bygdas møteplass.
– Folk kommer hit. Noen handler, andre kommer bare for å prate og ta en kopp kaffe.
Det hender også at naboer banker på døra etter stengetid. Har noen glemt kremfløte til bursdagskaka, kan de kjøpe det av Ingrid – også utenfor normale åpningstider.
Hun smiler når praten kommer inn på ubemannede døgnåpne butikker.
– Familien har foreslått det. Men nei. Jeg liker å låse døra når dagen er over. Jeg vil ikke ha folk inn og ut av huset hele døgnet.
Femten trappetrinn til jobb
Over butikken, i samme hus, ligger leiligheten hennes.
– Jeg har 15 trappetrinn ned og 15 opp igjen. Der får jeg trimmen min, sier hun.
Hun er overbevist om at nærheten mellom hjem og arbeidsplass har gjort det mulig å fortsette så lenge.
Da barna vokste opp, bodde ni personer i huset. Ingrid har fire barn. Familien hjelper til når det er travelt, og i dag får hun hjelp med blant annet varebestillinger og når varene kommer til butikken hver onsdag.
Selv fører hun fortsatt regnskap og tar seg av mye annet papirarbeid – bare at det ikke lengre skjer på papir, men gjerne på IPad’en.
Det verktøyet er hun glad i. For i ledige stunder kan hun på IPad’en også få med seg nyheter og hun sjekker Facebook og følger med på det som skjer rundt omkring i bygdene.
– Jeg får mye hjelp, så jeg har ingen problemer.
Hun har knapt vært borte fra jobben.
– Jeg har vært sykemeldt én gang, i 14 dager.
Når butikken stenger lørdag ettermiddag, setter hun i gang roboten som vasker gulvet. Så går hun opp trappene til leiligheten, lager middag, spiser, og nyter resten av helgen.
Søndag er fridag.
Tar et halvt år om gangen
Da Ingrid fylte 67 år, tenkte hun at tiden var kommet for å pensjonere seg. Slik gikk det ikke.
Senere sa hun at hun skulle gi seg når hun fylte 70. Heller ikke det skjedde.
– Jeg bruker å si at jeg tar et halvt år om gangen.
Hun ser ingen grunn til å slutte så lenge helsa holder.
– Hvorfor skal jeg gå opp og sette meg i stolen? Det er mye bedre å sitte her, snakke med folk og være til nytte enn å sitte oppe i andre etasje og ikke gjøre noe.
Hun stopper opp et øyeblikk.
– Mange ganger tenker jeg at nå orker jeg ikke mer. Men så går det over.
Neste morgen åpner hun døra klokken ti, som hun har gjort i flere tiår. Kundene kommer når de kommer. Noen skal handle. Andre skal bare slå av en prat.
Ingrid er på plass bak kassen. Som hun har vært stort sett hele livet.
