Er den nordiske modellen tilpasningsdyktig i møte med jobber som ikke nødvendigvis gir økonomisk trygghet, og når enkelte arbeidstakere har langt dårligere muligheter enn andre til å gjøre krav på rettighetene sine?
Read this article in English in Nordic Labour Journal
Forskerne i prosjektet PrecaNord ser spesielt på forholdene i bygg- og renholdsektoren og den voksende plattformøkonomien – tjenester som bestilles gjennom apper.
PrecaNord – Tackling Precarious and Informal Work in the Nordic Countries
Forskningsprosjekt om hvordan prekært og uformelt arbeid utfordrer den nordiske modellen.
Sammenligner Finland, Norge og Sverige.
Ser særlig på renhold, bygg og plattformarbeid.
Undersøker arbeid preget av usikkerhet og situasjoner der arbeidstakeren selv bærer en stor del av risikoen.
Kombinerer kvalitative intervjuer med arbeidstakere i renhold, bygg og plattformarbeid, representanter for fagforeninger, NGO’er og eksperter, og kvantitative analyser.
Samarbeid mellom forskere ved Universitetet i Helsinki, Universitetet i Bergen, Lunds universitet og Stockholms universitet.
Prosjektperiode: 2022–2026.
Prosjektleder: Lena Näre, Universitetet i Helsinki.
Finansieres av programmet “Framtida utmaningar i Norden – människan, kulturen och samhället”. (se egen faktaboks)
Migranter er ofte overrepresentert i det som kalles «prekært arbeid» – jobber preget av usikre kontrakter, uforutsigbar inntekt og få rettigheter. Dette henger sammen med blant annet usikker oppholdsstatus, begrenset tilgang til velferdstjenester og strukturelle forhold i arbeidsmarkedet.
Sårbare i møte med systemer
Postdoktor Ann Cathrin Corrales-Øverlid og professor Synnøve Bendixsen ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen deltar i det nordiske forskningsprosjektet.
Sosialantropologene understreker at migrantarbeidere ikke bør forstås som en «sårbar gruppe» i seg selv.
– Migranter blir ofte omtalt som en sårbar gruppe eller som sårbare personer. Men de er ikke nødvendigvis sårbare i seg selv fordi de kommer fra bestemte land eller har bestemte egenskaper. Det skjer noe gjennom migrasjonsprosessen som setter dem i sårbare situasjoner, sier Ann-Cathrin Corrales-Øverlid.
Det kan handle om oppholdsstatus, arbeidstillatelse og tilgang til velferdstjenester. Dermed oppstår sårbarheten i møtet mellom arbeidstakeren og systemene rundt arbeidslivet.
Arbeid, migrasjon og velferd
Et hovedbudskap i PrecaNord er at prekært og uformelt arbeid ikke kan forstås som et rent arbeidslivsproblem.
Arbeidsmarkedet, migrasjonspolitikken og velferdsstaten henger sammen. Endringer på ett område kan få konsekvenser på et annet.
Hva kjennetegner prekært arbeid?
Prekært arbeid kan blant annet innebære:
- usikre eller kortvarige arbeidsforhold
- lav eller uforutsigbar inntekt
- manglende eller begrenset tilgang til sosiale rettigheter
- svak tilknytning til arbeidsgiver og arbeidsmarkedets institusjoner
- risiko for lønnstyveri eller annen arbeidsutnyttelse
- stor avhengighet av arbeidsgiver
- arbeidstid som går utover det som står i kontrakten
- svakere mulighet til å organisere seg eller få hjelp fra fagforeninger.
I PrecaNord er et sentralt poeng at slike forhold ikke bare må forklares med egenskaper ved den enkelte arbeidstaker. Forskerne undersøker hvordan arbeidslivsregulering, migrasjonspolitikk og velferdsordninger sammen kan skape eller forsterke sårbare situasjoner.
For en migrantarbeider kan arbeidsgiveren være viktig for mer enn lønnen. Arbeidsforholdet kan også være knyttet til muligheten til å få eller til å beholde opphold i landet. Og krav til inntekt, opphold og familiegjenforening kan gjøre det vanskeligere å takke nei til dårlige arbeidsvilkår.
– Migranter befinner seg ofte i en særlig sårbar situasjon på grunn av oppholdsstatus, oppholds- og arbeidstillatelser og andre juridiske forhold. Det kan gjøre dem lettere å utnytte, sier professor Synnøve Bendixsen.
Er alternativene få, blir avhengigheten sterk.
En arbeidstaker kan for eksempel være klar over at hun arbeider flere timer enn hun får betalt for. Hun kan også oppdage at arbeidsgiveren ikke har betalt inn skatt slik hun trodde. Likevel kan det være vanskelig å forlate arbeidsforholdet dersom hun ikke har det samme sikkerhetsnettet som andre.
Bendixsen beskriver dette som en form for «velferdsstatlig grensekontroll»: Tilgangen til velferdsstaten er med på å forme hvor stort handlingsrom den enkelte har i arbeidsmarkedet.
– Dersom man ikke har et sikkerhetsnett å falle tilbake på, blir det vanskeligere å komme seg ut av en situasjon der man blir utnyttet, sier hun.
Norge er ikke så annerledes
Lena Näre er professor i sosiologi ved Universitetet i Helsingfors. Hun er leder for PrecaNord.
Hun forteller at forskerne på forhånd hadde forventet å finne både likheter og forskjeller mellom de tre landene.
Programmet “Framtida utmaningar i Norden – människan, kulturen och samhället”
Et 7-årig forskningsprogram som stimulerer humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning i Norden.
Programmet setter søkelys på de store samfunnsutfordringene i det 21. århundre, og hvordan de forstås og håndteres av våre nordiske samfunn.
Forskningsprogrammet finansierer et antall forskningsprosjekter.
Målet med programmet er at forskningen skal komme samfunnet til gode i form av lett tilgjengelig kunnskap for borgere og beslutningstakere.
Finansieres av Svenska litteratursällskapet i Finland, Suomen Kulttuurirahasto, Svenska kulturfonden, Stiftelsen Brita Maria Renlunds minne, Riksbankens Jubileumsfond och Familjen Kamprads stiftelse.
Selv har Näre latt seg overraske over at landene er mer like enn hva hun i utgangspunktet trodde.
– Jeg hadde kanskje også et litt rosenrødt bilde av Norge. Jeg trodde forholdene var bedre der.
Hun hadde også forventet at Sverige skulle skille seg tydeligere ut, blant annet på grunn av landets tradisjonelt sterke fagbevegelse.
I alle tre landene finner forskerne lønnstyveri, arbeidsutnyttelse og migrantarbeidere som stenges ute fra deler av velferdsstaten.
– Vi ser hvordan migrantarbeidere blir stadig mer avhengige av arbeidsgiverne sine, ikke bare for lønn og arbeid, men også for retten til å bli i landet. Vi ser også hvor få sanksjoner arbeidsgivere møter, sier Näre.
Migrasjonslovgivningen og ordningene for oppholdstillatelse i de tre landene er ikke like, men konsekvensene for arbeidstakernes hverdag er mye de samme.
Fra sosial dumping til arbeidslivskriminalitet
I Norge har begrepet «arbeidslivskriminalitet» fått en stadig mer sentral plass i diskusjonen om utnyttelse og useriøse arbeidsforhold.
Corrales-Øverlid påpeker at begrepet har bidratt til bred politisk oppslutning fordi det har bidratt til bred politisk oppslutning om å bekjempe alvorlige problemer i arbeidslivet.
– Tidligere snakket man mye om sosial dumping. Senere begynte man i økende grad å snakke om arbeidslivskriminalitet. Ved å bruke dette begrepet har man klart å skape bred politisk oppslutning om kampen mot slike forhold.
Men forskeren advarer mot at kriminalitetsbegrepet individualiserer problemet. For dersom hovedfokuset blir å «ta skurkene», kan oppmerksomheten flyttes fra strukturene som gjør utnyttelsen mulig.
I Norge er det innført en rekke tiltak. Forskerne trekker blant annet fram bestemmelsen om lønnstyveri og endringer knyttet til innleie, samtidig som plattformarbeid i økende grad omfattes av politiske tiltak.
– Tiltakene er imidlertid i stor grad rettet mot arbeidslivet og mot sanksjoner. Det vi ser gjennom prosjektet, etter å ha snakket med mange ulike aktører, er at svært mange politikkområder virker sammen, sier Corrales-Øverlid.
– Det man kan kalle migrasjonsregimet eller migrasjonspolitikken, plasserer migranter i ulike usikre oppholds- og arbeidssituasjoner, sier hun videre.
De to norske forskerne mener arbeidslivskriminalitet, migrasjonspolitikk og velferdspolitikk behandles for separat, selv om de i praksis virker sammen.
– Mange tiltak er positive. Men problemet er silotenkningen, sier Bendixsen.
– Man glemmer å se hvordan områdene henger sammen. Forvaltningen er svært spesialisert og oppsplittet, og dermed oppstår silotenkning.
– Man klarer ikke å løse utfordringene ved bare å se på én del av bildet. Det kan være frustrerende at sammenhengene ikke i større grad blir anerkjent, sier Bendixsen.
De usynlige samfunnskritiske arbeidstakerne
Under koronapandemien ble det snakket mye om «samfunnskritiske arbeidstakere». Lena Näre mener beskrivelsen passer for renholdere, bygningsarbeidere og arbeidstakere i plattformøkonomien.
– De holder viktige deler av samfunnet i gang, men samtidig har de liten plass i offentligheten, sier hun og fortsetter:
– Uten migrantarbeidere ville vi ikke hatt nok renholdere eller bygningsarbeidere, og vi ville ikke kunnet bestille mat gjennom digitale plattformer slik vi gjør i dag.
– I den forstand er de samfunnskritiske arbeidstakere. Likevel er deres egne erfaringer og stemmer svakt representert i offentligheten og mediedebatten.
Fagbevegelsen i møte med andre typer arbeidstakere
Også fagforeningene får en sentral plass i forskernes analyse.
Forskerne mener deler av fagbevegelsen fortsatt er organisert rundt en mer tradisjonell arbeidstaker enn den mobile og fragmenterte arbeidsstyrken man nå ser.
Samtidig får sivilsamfunnsorganisasjoner en større rolle. Mange migranter søker støtte utenfor de tradisjonelle støttestrukturene i velferdsstaten og arbeidslivet.
Ideelle organisasjoner som Caritas, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon spiller ofte en viktig rolle. De kan bistå med tolking, dokumentasjon av lønnstyveri og praktisk hjelp i møte med offentlige systemer.
– Den tradisjonelle fagbevegelsen er bygget rundt idealer fra det norske arbeidslivet, som blant annet standardkontrakter og et ryddig arbeidsliv. Men standardarbeidskontrakten hører til etterkrigstidens velferdsstat – en historisk sett kort periode.
– I dag er arbeidslivet langt mer fragmentert og variert, og idealet samsvarer ikke lenger med virkeligheten. Fagbevegelsen og velferdsstaten holder fortsatt fast ved dette idealet. Idealet er positivt, men i flere sektorer er det ikke slik, ifølge forskerne Corrales‑Øverlid og Bendixsen.
Når jobben ikke er nok
Et annet funn forskerne trekker fram, er utviklingen i antallet mennesker som har arbeid, men likevel er fattige – «working poor».
Det kan være vanskelig å forene med det tradisjonelle bildet av Norden som samfunn der arbeid gir økonomisk trygghet.
– I hvert fall i Finland snakker vi ikke så mye om fattigdom, og vi snakker enda mindre om mennesker som har arbeid, men som likevel er fattige, sier Näre.
Hun mener utviklingen bør bekymre oss.
For den nordiske modellen har arbeid tradisjonelt vært selve inngangen til trygghet. Det å ha en jobb har normalt betydd at man kan forsørge seg selv og ha en rimelig levestandard.
– Hvis det ikke lenger er tilfelle, mener jeg at vi er i ferd med å forlate noe av det vi tradisjonelt har forstått som kjernen i den nordiske modellen, sier Näre.
Den kvantitative analysen i prosjektet peker i samme retning. På flere indikatorer er forskjellen mellom Norden og resten av Europa blitt mindre.
– De tradisjonelt gunstige nordiske resultatene framstår ikke lenger fullt så gunstige sammenlignet med andre europeiske land, sier professor Markus Jäntti ved Stockholms universitet.
Mener det er en politisk drevet utvikling
I diskusjonen om arbeidskraftmangel blir migrantarbeidere ofte framstilt som den åpenbare løsningen. Hvis renhold, bygg eller andre sektorer mangler folk, er det nærliggende å rekruttere arbeidskraft fra andre land.
Men det må ikke føre til uholdbare arbeidsforhold for enkelte grupper, ifølge forskerne. Det kunne vært unngått.
– Dette er ikke noe som bare skjer av seg selv. Den drives av tydelige politiske valg og politiske endringer, sier Näre.
Forskeren etterlyser nye måter å tenke politikk rundt dette.
– Man kan forestille seg at renholdsarbeid eller byggearbeid organiseres med arbeidsvilkår, lønn og andre betingelser som gjør disse jobbene attraktive for en langt bredere gruppe arbeidstakere, sier Näre.
PrecaNord handler først og fremst om arbeidstakere som befinner seg i utsatte posisjoner. Men forskerne mener utviklingen ikke bør forstås som et avgrenset migrantproblem.
Når uformelle praksiser blir vanligere i én del av arbeidsmarkedet, kan de også påvirke andre arbeidstakere.
Hvis det blir normalt at renholdere arbeider flere timer enn kontrakten tilsier, eller at arbeidstakere har flere kontrakter med ulike vilkår, kan slike praksiser gradvis bli en del av det ordinære arbeidslivet.
– Det kan også spre seg til andre bransjer i arbeidslivet. Det vi liker å se på som det nordiske særpreget i arbeidslivet kan i fortsettelsen ikke tas for gitt, sier Bendixsen.
